Ukens kunstverk

Bendik Riis, Castraktion, 1950-årene. Maleri, tilhører Nasjonalmuseet

 

Vi er vitne til et blodig inngrep på en anonym pasient i en operasjonssal på et sykehus. Fire leger og en sykepleierske er, i følge den blodrøde innskriften, i ferd med å gjennomføre en kastraksjon. Den forsvarsløse pasienten ser nærmest ut som et lik, der han ligger naken og livløs på sengen. Til hodet er det koblet strømførende ledninger, et tegn på elektrosjokk-behandling. Til høyre ser vi en stående, ferdigbehandlet mann med tomt blikk og operasjonssår i tinningene. Antagelig er han et offer for lobotomi.

Rommet minner mest av alt om et torturkammer. Alle personer er sterkt deformert og karikert som brutale bøller. De ondskapsfulle legene ser bare på hverandre og ikke på pasienten, mens de bruker sine blodige instrumenter. De grelle og urene fargene understreker det vemmelige: Avføringsbrunt, uringult, blodrødt og institusjonshvit. Særlig ondskapsfullt skildret er den hekseaktige sykepleiersken.

Bildet rommer en sterk anklage mot den behandlingen kunstneren Bendik Riis var vitne til og selv opplevde mens han var tvangsinnlagt på Gaustad sykehus fra 1946 til 1952. Det viser til en psykiatrisk behandlingsform som på denne tiden var preget av maktovergrep og eksperimentering på levende mennesker, uten et tilstrekkelig medisinsk og etisk grunnlag.

Kilde: http://harriet.nasjonalmuseet.no/ukenskunstverk/index.php?showimage=45

Ukens kunstverk: Soria Moria slott

 

Theodor Kittelsen, Soria Moria slott, 1900. Maleri, tilhører Nasjonalmuseet

 

Han gikk gjennom skog og dal og over fjerne fjell. Langt, langt borte så han noe lyse og glitre.
Fra Theodor Kittelsens tekst til bildet

Askeladden kan omsider se reisens mål i det fjerne, slottet hvor en prinsesse blir holdt fanget av et stort, stygt troll. På bildet står gutten med ryggen til oss og bedømmer avstanden til det lysende slottet. Han lengter etter å redde prinsessen, men hvordan skal han finne veien gjennom den tykke tåken?

Det er lett å identifisere seg med hovedpersonen på bildet, den ryggvendte vandreren. Det skapes et stort fantasirom mellom gutten og det fjerne slottet. Et rom som kan fylles med tanker om livet som en vandring mot ukjente mål og slitet som ofte skal til for å nå dem. Det er langt fram, og det er viktig å beholde visjonen om premien, slottet og prinsessen, underveis.

Selv om bildet tilhører en serie med 12 illustrasjoner til et eventyr Kittelsen selv skrev, har det levd et eget liv som selvstendig kunstverk. Det har også blitt brukt, endret og kommentert i mange sammenhenger. Slottet har blitt erstattet med alt fra pengesedler til oljeboringsplattformer, og politikere har blitt karikert i rollen som Askeladden – ikke minst etter Soria Moria-erklæringen til den rød-grønne regjeringen i 2005.

Kilde: http://harriet.nasjonalmuseet.no/ukenskunstverk/index.php?showimage=52

Ukens kunstverk: Regnvær, Etretat av Claude Monet

 

Claude Monet, Regnvær, Etretat, 1886. Maleri, tilhører Nasjonalmuseet

 

Han satte i gang, fulgt av barn som bar lerretene, fem eller seks malerier som gjenga det samme motivet på forskjellige tider av dagen og med forskjellige effekter.
Guy de Maupassant i et brev, 1885

Slik beskriver den franske forfatteren Guy de Maupassant maleren Claude Monets spesielle arbeidsmetode i Etretat, et populært turistmål ved kysten av Normandie. Her oppholdt den berømte kunstneren seg i flere perioder for å male havet og de steile klippeformasjonene. Mens turistene besøkte stedet om sommeren, foretrakk Monet vinteren, når uværet sveipet over strendene og fiskebåtene var landfaste.

Vårt bilde er malt i regnvær, antagelig fra et høytsittende vindu. Når været var dårlig hadde han ofte problemer med å finne ly utendørs. Nå gjaldt det å male raskt og uten å nøle, for vær og vind endret seg hele tiden. Vi kan da også se tydelige spor på lerretet etter et hurtig og effektivt arbeid med penselen.

I forgrunnen bryter bølgene innover en flat sandstrand som strekker seg over forgrunnen. I bakgrunnen aner vi konturene av den merkelige klippeformasjonen ute i vannet, kalt L’aiguille d’Etretat. Dette motivet er blitt malt av mange kunstnere, men ingen med så stor vekt på skildringen av vær, atmosfære og lyseffekter. Det ble fortalt at Monet, med fare for liv og utstyr, kunne vasse langt ut i vannet for å male. Som impresjonist kunne han ikke komme tett nok på motivet.

Kilde: http://harriet.nasjonalmuseet.no/ukenskunstverk/index.php?showimage=51